Å studere litteratur

Litteraturens veier er ikke uransakelige, men de er mangfoldige, og de banes ikke bare av verdens store forfattere , men også av disse forfatternes lesere. For mellom forfatter , verk og leser eksisterer det forbindelser, som i høy grad bestemmer litteraturhistoriens utvikling.

Så lenge det har eksistert litteratur, har det eksistert tolkninger av den, og lesere har forsøkt å forstå, å ransake, å fortolke, å snakke med eller imot, å være enige eller uenige. Litteratur er som alle andre kunstarter dypest sett et forsøk på fortolkning av tilværelsen, også når den tilsynelatende bare snakker om seg selv og det estetiske. Så lenge det har eksistert litteratur har det derfor også eksistert litteraturdebatt og litteraturkritikk. Forskjellen er bare den at litteratur og kommunikasjonen omkring litteratur i dag er demokratisert og utbredt i en helt annen skala enn tidligere.

Som kunstverk blir litteraturen i eminent grad til i møtet med leseren. En bok er ikke i seg selv noen prangende gjenstand, den er som estetisk form bare beskjeden og uanseelig – firkantet og som regel ganske kjedelig å se til.

Forbausende nok er denne litteraturens urform selv i dag, hvor medier av alle slags har holdt inntogene deres, fremdeles den dominerende formen for litteraturtilegnelse.

Bøker skaper altså et lite og intimt rom, og bare når bokens rituelle funksjon iblant overskygger innholdet dens, får vi bøker som imponerer alene i kraft av deres ytterste skjønnhet. Det gjelder f.eks. middelalderens praktfullt illuminerte bibler.

I alminnelighet må boken imidlertid avstå fra all ytterste prakt i motsetning til de skulpturelle, billedkunstneriske og arkitektoniske frambringelser som i seg selv besitter fysisk og estetisk kraft nok til å plassere seg i en dominerende posisjon i rommet. I dag kan vi imidlertid spore forskjellige sterke tendenser som plasserer boken i et større kommunikativ og estetisk rom. Bokens autonomi i forhold til både innhold og form er, som vi om litt vil komme med noen antydninger av, under oppbrudd. Først vil vi imidlertid se på hvorfor boken i sin beskjedne form har hatt en forbausende kulturell slitestyrke.

Boken som kunstverk

Litteratur er en kunstart som er oppstått som muntlige fortellinger, men som i de siste mange hundre år først og fremst har foreligget i bokens form.

Boken er i sine ytterste former nøye dimensjonert etter kroppens mål: den passer inn i hendene på et menneske, skriften dens er nøye tilpasset til å harmonere med den lille avstanden mellom bokside og øye, som lesningens intimitet forutsetter, og endelig skaper lesningens konsentrasjon et rom omkring lesningen, som er preget av fordypelse og intimitet. Noe man også prøver å etterligne i de fleste opplesningene f.eks. for barn, hvor man samler seg tett omkring oppleseren. Det samme gjelder f.eks. poetry slam, hvor den tette stemningen er et premiss for en vellykket performance. Slammene trenger publikummet deres.

Et litterært verk er altså et kunstverk som er totalt avhengig av kommunikasjonen sin med leseren, for en bok kan ikke dominere rommet på samme måte som musikk eller billedkunst. Men en bok er også et kunstverk som i kraft av denne lavmælte kommunikasjonen og denne innadvendte måten å fungere på kan ha innflytelse av enorme dimensjoner.

Massevis av mennesker klode over kan peke på en eller flere bøker som har endret synet deres på verden, ja, i siste instans har endret livet deres. Fundamentalistisk stilte inn religiøse er til og med klare til å gi livet deres for den autoriteten bøker som Bibelen og Koranen tillegges.

Under alle omstendigheter: å lese er en kommunikativ praksis, hvor isolert den enn i sin tradisjonelle form forekommer å være.

Kommunikasjon

Kommunikasjon er et latinsk ord, som betyr å gjøre noe felles . En kommune er våre felles lokale samfunnsenhet, og ordet er før de moderne administrative rutinene blitt brukt i en utopisk versjon: de første kollektivene, hvor man skulle dele alt og realisere en sosialistisk utopi ble kalt kommuner.

Pariserkommunen er det mest kjente eksemplet på denne fortolkningen av kommunens sosiale fellesskap, mens våre dagers kommuner først og fremst er praktiske og byråkratiske enheter, som den enkelte borgeren ret beset har problemer med å identifisere seg med.

Ordet kommunikasjon har også en annen nyanse, for å gjøre felles vil si å utveksle og sette i forbindelse med hverandre , og i den forstand betegner man f.eks. et lands ferdselssystemer, veinett, telegraf- og telefonsystemer som kommunikasjon.

I dag er alle disse måtene å kommunisere på utviklet eksplosivt, og den fagre elektroniske verden har revolusjonert den måten hvorpå mennesker trår i forbindelse med hverandre. Denne utviklingen har i høy grad preget litteraturen. Dermed har en del unge forfattere i de siste ti årene skapt verker som integrerer billedkunst og litteratur – slik som f.eks. Eva Tind Kristensen (f.1974) og mange andre gjør det. Litteraturen blir her en slags readymates, hvor bildene ikke er illustrasjoner av noe men et integral del av verket. Også kombinasjonen musikklitteratur er veletablert. Peter Laugesen (f.1942), Jens Blendstrup (f.1968) og Lone Hørslev (f.1974) er på hver deres svært forskjellige måte eksempler på at forfatteren blir performer i en miks av kunstarter. De klassiske grensene mellom både kunstarter og sjangere er under oppløsning.

Endelig har også de nye sosiale mediene skapt en ny form for kommunikasjon mellom bok og leser og mellom verk og andre medier: Mange unge forfattere, f.eks. Asta Olivia Nordenhof (1988), skaper verkene deres i tett forbindelse med en personlig blogg, vi har sett Merete Pryds Helle (f.1965) lage en sms-roman, og Lone Hørslev brette ut seg i en lytterroman på radioens P1 – noe som Klaus Rifbjerg (f.1931) imidlertid allerede bandt an med på 1970-tallet.

Litteraturen ligger her fin i tråd med en tendens som også på det store samfunnsmessige planen har opphevet kunnskaps- og formuleringsmonopolet.

Diktatur over hele kloden har fått vanskeligere vilkår, etter at fjernsyn, telefaks, datamaskin og en lang rekke avanserte medieplattformer er funnet opp. Mediene kan riktignok fremdeles brukes til å manipulere millioner av mennesker, men de kan også brukes til det motsatte: å selvstendiggjøre, skape respekt, utdanne og opplyse. Både » det arabiske våren «, den begynnende systemkritikken i Kina og Russland, opprørene i Iran har alle benyttet seg av moderne sosiale medier til å omgå regimenes sensur og kontroll. Men også makthavere og terrorister er blitt bedre til å utnytte og blokkere moderne kommunikasjon.

I hvert fall lar totalitære regimers hemmelighetskremmeri seg ikke opprettholde temmelig lenge i et moderne kommunikasjonssamfunn.

Dialogen mellom verk og leser

Boken er et gammelt medium, og den har i forbløffende god form overlevd de mer enn 500 årene som er gått siden Gutenberg fant opp en effektiv trykkemetode. Den er i dag et massemedium i den forstand at moderne trykkpresser kan spy ut bøker i millionvis løpet av ingen tid og til en pris som har forvandlet boken fra et fornemt statussymbol til en helt hverdagslig ting, en vare på linje med andre dagligvarer, og i dag forstår vi ved bøker ikke bare fysisk materialiserte verker. Bøker i dag er også e- og ibøker. Likevel har de elektroniske leserne som iPad og Kindle gjort mye for å etterligne bokens format og skape muligheter for lesningens særlige intimitet. Så ret beset er en elektronisk bok i svært høy grad nettopp – en bok.

Visse bøker blir sprøytet ut og lest i et umåtelig stort omfang: amerikanske misjonærer og nyreligiøse kan f.eks. dra til Øst-Europa og dele ut millioner av bibler og andre religiøse skrifter. Her er forkynnelsen for massevis i sentrum, og Bibelens litterære kvalitet er i den sammenhengen høyst en biomstendighet. Triviallitteratur er tilgjengelig i ukeblader og kiosker for en billig penger, og lesning er overalt på kloden en utbredt fornøyelse.

Snakker vi imidlertid om det som med et dårlig ord heter » finlitteratur «, slik som vi overveiende gjør det i denne boken, så er litteraturens kommunikative kjerne aldri massevis’ oppdragelse eller underholdning, men noe både mer komplisert og mer enkelt: dialog mellom verk og leser . Og her er leseren stadigvekk først og fremst det enkeltindividet som Søren Kierkegaard betegnet som «hiin Enkelte».

Man kan til og med gå så vidt som til å si at det litterære verket først blir til i møtet med leseren at det først skapes som litteratur i fortolkningen , i det lyset og det perspektivet, leseren kaster over den teksten som forfatteren har skapt. Som enten verket nå framstår tradisjonelt som ren tekst eller er et samspill av mange estetiske og kommunikative former.

Fellesgjørelse

Når verket er ute av forfatterens hender og befinner seg i leserens rom, så oppstår det på sitt vis en ny bok. Nemlig det verket som skapes i kommunikasjonsprosessen mellom leser og verk, i den prosessen som nettopp kan karakteriseres som en fellesgjørelse .

Det er naturligvis forfattere som insisterer på bestemte fortolkninger av verket deres, og som mener at de har monopol på den rette lesningen. Men de fleste moderne forfatterne vet godt at når boken ligger på disken hos bokhandlerne, så er den ikke lengre boken deres , den er blitt et bidrag til samfunnets samlede litterære fond, den er lagt i hendene på lesere som spenner fra den sofistikerte, kresne og kritiske anmelder til lystleseren.

Boken er gitt fri til fortolkning, og selv de verker som tilsynelatende har vært lukket om seg selv – autonome – har alltid interagere med mennesker, historie, estetiske normer, sjangere osv. Bøker og kunstverker i det hele tatt er både estetikk og sosial manifestasjon.

Leseren

En leser er aldri en anonym person i møtet med et litterært verk. En leser er en medskapende faktor, hvem sin fortolkning gjør en forskjell. Naturligvis finnes det meningsdannere, hvem sin fortolkninger lyder høyere og mer autoritativt enn andre. Kritikere, forskere og lærere er derfor profesjonelle fortolkere.

Men fortolkningene deres må møtes og brytes med andre fortolkninger, og bare en svært arrogant forfatter , kritiker eller gymnaslærer ville hevde at han eller hun ikke har lært noe når helt andre øyne møtte teksten.

Boken er dypest sett skrevet for det enkelte mennesket, den enkelte leseren, og litteraturen er møter, samferdsel, kommunikasjon mellom forskjellige subjekt. Som leser har ens lesning alltid en betydningsfull karakter, som den enkelte leseren må besinne seg på: den er et subjektivt bud på en fortolkning, den er et opplegg til diskusjon, den er et middel til personlig utvikling, den er et ledd i en dannelsesprosess. Litteraturens nye former endrer i den forstand ikke noe ved litteraturens menneskelige funksjon.

En oppfordring til kommunikasjon

Denne litteraturhistorien,Litteraturens Veje, vil gjerne understreke at litteraturen er et produkt som allerede fra forfatterens hånd kastes ut som oppfordring til samtale, for hvis ikke det var tilfellet, kunne han – eller hun – like vel ha skrevet til skrivebordsskuffen.

Når litteraturen først er i lesernes hender og hoder, er det innledet en intellektuell, følelsesmessig og holdningsmessig dialog – en samferdsel som kan ta utallige og uforutsigelige retninger.

Tekstanalysen og fortolkningenes kvalitet er imidlertid kjernen i mangfoldigheten. Lesningen av det enkelte verket er på sitt vis dynamikken i litteraturens utvikling, og litteraturhistorien er skapt av verklesninger i like høy grad som av verker.

Av hovedgaten eller av sidegaten?

En periodes litteratur vil ofte kunne beskrives i noen overordnede tendenser som svært vel kan sammenlignes med en hovedferdselsåre, et mainstream. Men ofte vil den beste litteraturen bryte med den typiske tendensen og etablere seg på sidelinjen, sidegaten. På den måten forgreiner litteraturen (og kunsten for øvrig) seg gjennom møter, avskallinger, konfrontasjoner.

Litteraturens veier ser kanskje ofte ut som fastlagte hovedveier, men disse skjæres alltid av veikryss, av utfletninger, av sideveier og av helt nye og annerledes måter å ferdes på. En dag avløses gå-bein av hesten, toget av bilen, bilen av flyet og denne igjen av raketten. Hvoretter man kanskje igjen får lyst til den langsomme lystvandringen. På samme måter eksisterer tradisjonelle bøker i dag fin sammen med sjanger- og formeksperimenter av enhver art. De nye mediene har tilsynelatende ikke hatt den effekten at den tradisjonelle boken avvikles. Faktisk selges det bøker som aldri før.

Den estetiske prosessen

Drivstoffet i denne utviklingen – litteraturens bestandige søken etter nye erkjennelser, nye måter å nærme seg den kjernen i tilværelsen som aldri helt vil la seg innkretse og beskrive, og som derfor bestandig vil være litteraturens emne – er den estetiske prosessen .

Det er til alle tider blitt skrevet om utviklingen fra barn til voksne, menneskets forhold til seg selv og den omgivende naturen, kjærlighetens mirakel eller katastrofe og dødens ukjente land. Det som skiller disse skildringene, er ikke så mye forskjeller i tematikk, som det er det estetiske, nemlig den måten hvorpå det er blitt skrevet om disse alment gyldige temaene .

I den forstand er det heller ingen grenser for hvilke midler det kan tas i bruk. En dårlig maler er kanskje nødt til å male et barn med store tårer på kinnet, hvis han skal skildre ensomhet og følelsen av eksistensiell fortapthet, mens van Gogh kan » nøye seg » med å male sine uttrådte støvel.

Nye estetiske kraftsenter

Kunstens avgjørende bevegelser har aldri først og fremst vært et spørsmål om å innføre nye emner, nye temaer i det innholdsmessige repertoaret. Det har i høyere grad vært snakk om at litteraturen gjennom opptaket sitt av nytt stoff fra den personlige, politiske og sosiale virkelighet har kunnet skape nye estetiske kraftsenter .

Men det er ikke behandlingen av religion, kvinneemansipasjon osv. det i seg selv gjør dem til banebrytende kunstnere, det er det estetiske materialet, som en moderne tid spiller dem i hende, det er storbyens raske puls, det er rytmen mer enn det er den sosiologisk korrekte beskrivelsen som skaper banebrytende kunst.

Det er mange forfattere som har behandlet de samme temaene, som Jacobsen og Bang har, og som i tillegg til kjøpet har gjort det ut fra mer opprørske og Brandesianske synspunkter, men uten den estetiske omkodingen blir disse kunstnerne ikke frontfigurer i litteraturhistorien, de skaper ikke nye retninger i litteraturens veinett.

Virkeligheten leverer akkurat som den litterære tradisjonen et materialet, som forfatteren nødvendigvis må bearbeide personlig og estetisk for å skape ny litteratur. Hvormed vi også har sagt at litteraturens kjerne ikke er holdninger og meninger, selv om man ikke kan tenke seg litteratur uten.

Litteratur er først og fremst estetiske produkter, og dette er presist, hva som skiller den fra historieskriving, religion, filosofi, journalistikk eller for den saks skyld fra triviallitteratur .

Innhold og form

Så når leseren møter et litterært verk og gir seg i dialog med det, så er det en dialog som nødvendigvis omfatter både innhold og form. Vi kan f.eks. vel lese en bok og konstatere at det var et godt emne, et interessant tema , men boken var dårlig skrevet og fenget ikke.

I motsetning hit kan vi lese en bok, hvem sin emne tilsynelatende er begrenset og beskjedent, men som vet ut seg under lesningen, som skaper et univers i kraft av den måten, emnet bearbeides på estetisk.

Kunst eller propaganda?

Massevis av bøker har hatt politisk gjennomslagskraft og har mobilisert mennesker til kamp mot vold og klokken. Mange av disse bøkene har vært store kunstverker, slik som den bølgen av antikrigsromaner som utkom etter 1. Verdenskrig eller den spanske borgerkrigen.

Men mye effektiv politisk litteratur har også – betraktet ut fra et estetisk synspunkt – vært det rene makkverket eller intelligent manipulasjon. Så-danne fenomener er ytterst interessante betraktet ut fra en politisk og kulturell synsvinkel, men litteratur er verkenMein Kampfav Adolf Hitler eller MaosSamlede Skrifter.

Derimot har Italia flere interessante fascistiske forfattere, og den sosialistiske verdensbevegelsen har fostret atskillige store kunstnere, skjønt budskapet i denne typen bøker har vært ubehagelig og kanskje likefrem menneskefiendtlig.

Verket vil fortolkes

Et entydig budskap kommunisert på samme vis til millioner av mennesker svikter den kunstneriske ambisjonen at verket vil fortolkes. Et litterært verk besitter nemlig en estetisk kompleksitet som åpner for fortolkning, som skaper et så stort rom at det er plass til tusenvis av leseres forskjelligartede tolkningsforsøk.

Kunstverket tømmes aldri helt for fortolkningsmuligheter: hver ny tid, hver ny generasjon kan se nye poeng, oppdage nye fasetter. Shakespeare, Dostojevskij, Hemingway eller vår egen Karen Blixen fortsetter å leve i kraft av denne alene tingen – det litterære verkets estetiske kompleksiteten som gjør det uuttømmelig.

Kunsten å lese

Et litterært verk lever altså bare i det omfanget det blir lest, noe som vil si i det omfanget kvalifiserte lesere føler behov for, trang til eller likefrem en drift imot å investere deres følsomhet og åndsevner i å fortolke det.

Et litterært verk er bare i produksjonsfasen forfatterens eiendom. Når det en gangen er ute av forfatterens hender, er det deretter leserens, og det går en ny skapelsesprosess i gang, når leseren overtar det.

Den svenske forfatteren, litteraturkritiker og redaktør Olof Lagerkrantz har skrevet en bok som heterKunsten at læse og skrive. Den starter karakteristisk nok ikke med kunsten å skrive, den starter med kunsten å lese , og den fastslår at litteraturen først og fremst trenger lesere, engasjerte lesere.

Ingen forfatter er noe uten lesere, ingen bok får liv uten kommunikasjonen med et levende menneske. Underveis gir Lagerkrantz oss forskjellige forfatteres syn på leseren og leserens rolle for verket.

En god roman eller en klok leser?

Den polskengelske forfatteren Joseph Conrad var en forfatter som var svært bevisst om sine estetiske virkemidler. Han var uhyre språklig kompetent, og man kunne lett forestille seg at han kanskje ville mene at ingen leser var i stand til å bidra med noe særlig til hans stramme og raffinerte prosa .

Likevel skriver han med en karakteristisk moderne kunnskap om forholdet mellom leser og forfatter til en venn som nettopp har lest en av bøkene hans:

Hvor vidunderlig gode nyheter at nettopp du synes om boken min, fordi man skriver bare den halve boken, den annen halvparten må leseren ta om hånd.

En enda mer utpreget opplevelse av dette at leseren er så betydningsfull, får man i følgende sitat, som stammer fra Leo Tolstojs kone. Hun var i gang med å renskrive ett av verdenslitteraturens store verker Krig og Fredog sier om dette arbeidet som sekretær og leser:

Når jeg setter meg til å skrive, blir jeg ført bort til en verden av poesi , og innimellom er det likefrem, som om det ikke er romanen din som er så god, men meg som er så klok.

Litteraturens veier

Litteraturens Veier har valgt tittelen sin for å antyde at litteraturen er en invitasjon til et landskap, man kan oppholde seg i, et område, man kan ferdes i og bebo. Et landskap som er gjennomkrysset av sam-ferdselsårer og et landskap, hvem sin kommunikasjonsnett er blitt til over tid, preget av historiens og kulturenes skiftende karakter. Man kan gå, seile, kjøre eller fly, man kan gjøre det raskt eller langsomt, og man kan velge seg vidt forskjellige omgivelser.

I litteraturhistorien er enhver ferdsel imidlertid som i transportens prosaiske verden betinget av å finne seg opplevelseslystne passasjerer – mennesker som har lyst til å flytte seg.